Uriel

Uriel – Guds ild, fred, synske fenomener

Uriel, navnet betyr “Guds ild”, er en av de ledende engler i ukanonisk lære. Han er identifisert som overengel, kjerub, solens regent, flammens gud, tilstedeværelsens engel, Tartarus (helvetes) leder, befrielsens erkeengel og, i senere hellige bøker, som Phanuel, «Guds ansikt». Navnet Uriel kan stamme fra profeten Uriah. I Apokryfene og okkulte verk har Uriel vært sidestilt med Nuriel, Uryan, Jeremiel, Vretil, Sariel, Purucel, Phanuel, Jehoel og Israfil. Han er ofte sagt å være den kjerub som «står ved porten til Edens hage med et brennende sverd» eller som den engel som «våker over torden og terror» (Enok 1).

I Peters apokalypse vises han som angerens engel, som er grafisk fremstilt som like ubarmhjertig som en demon. I Adam og Evas bok anses Uriel å være ånden (en av kjerubene) i tredje kapittel i første Mosebok. Han har også vært ansett som en av englene som hjalp Adam å begrave Abel i Paradis, så vel som den mørke engelen som kjempet med Jakob ved Peniel.

Andre kilder karakteriserer Uriel som ødeleggeren av Sankeribs styrker, og som sendebudet Gud sendte til Noa for å advare om den kommende syndefloden. Ifølge Louis Ginzberg representerer Uriel «lysenes prins». I tillegg sies Uriel å ha avslørt mysteriene om de himmelske hemmeligheter til Esra, tolket profetiske budskap og ledet Abraham ut av Ur.

I senere Jødedom anses Uriel å være en av de fire tilstedeværelsenes engler. Han er septembers engel og kan påkalles rituelt av de som er født i denne måneden. Det påstås at den gudommelige læren om alkymi ble bragt til jorden av Uriel, og at Uriel ga mennesket Kabbala, men denne nøkkelen til overnaturlig tolkning av hellige bøker er også sagt å være overrakt av Metatron.

Milton beskriver Uriel som «solens regent» og den «mest skarpsynte ånden i himmelen». Dryden, i «The State of Innocence», fremstiller Uriel komme ned fra himmelen i en vogn trukket av hvite hester. Uriel ble forkastet ved et kirkelig råd i Roma i 745 etter Kristus, men er nå St. Uriel, og hans symbol er en åpen hånd som holder en flamme. Han ansees som den «godartede engel» som angrep Moses for ikke å ha fulgt konvensjon og omskåret sin sønn Gersjom, selv om samme rolle tilskrives Gabriel i Zohar. Der det skrives at Gabriel kom ned i flammens ild, som en brennende slange, for å tilintetgjøre Moses for hans synd.

Uriel hevdes å være hevnens engel, avbildet av Prud’hons «Divine Vengeance and Justice» som befinner seg i Louvre. Blant erkeenglene er Uriel den som er minst representert i kunst. Som tolk av profeti skildres han som oftest med en bok eller en papyrusrull. I «Miltons Ontology, Cosmology and Physics» (1957) skriver Walter Curry at Uriel “ser ut til å være en from, men ikke veldig skarpsindig, fysiker, med tilbøyelighet til atomisk filosofi».

I de Sibyllinske Oraklers andre bok beskrives Uriel som en av de «evige englene til en uendelig Gud», som på Dommens dag vil knuse de urokkelige portene til Hades og bringe frem til dom alle sørgelige skapninger, alle ånder av eldgamle Titaner, kjemper og alle som ble tatt av floden. Alle disse skal han bringe frem for domstolen, ved Guds trone.

Under hendelsen da Jokob kjempet med en mørk engel er det en mystisk sammenslåing av de to skapningene, og Uriel sier «Jeg har kommet ned til jorden for å bosette meg blant menneskene, og jeg kalles Jakob.» Flere forfedre ble angivelig engler, for eksempel ble Enok til Metatron.  Uriels transformasjon er det første nedskrevne tilfellet av en engel som ble til et menneske.